(Lat: Calliphoridae)
I riktig gamle dager, før månedene ble oppkalt etter romerske keisere, ble juli kalt markmåneden i Norden. De markene man hadde i tankene var spyfluelarvene – maggottene. Dette alene forteller oss en del om de problemer som de gamle nordboerne hadde med å holde kjøttet spiselig for seg selv i sommervarmen.
De spyfluer man oftest møter på i hus, er de kraftige, blåsvarte spyfluene f.eks. Calliphora erythrocephala, og de litt mindre, grønt metallskinnende gullfluene, f.eks. Lucilia sericata.
Spyfluene legger vanligvis eggene (spy) på døde dyr. Lukt av kjøtt kan virke tiltrekkende på dem over flere kilometers avstand. Ellers kan de også legge eggene på andre organiske stoffer som er i ferd med å råtne, i tillegg til på ekskrementer.
Eggene blir klekket etter mindre enn et døgn, og larvene begynner deretter straks med å grave seg ned i maten. Spyfluens larver vokser veldig raskt, og kun etter en uke er de fullvoksne. Deretter vil de normalt velge å forlate åtselet. Dersom larvene ikke har muligheten for å grave seg ned i jorden, kan de krype langt for å finne et sted hvor de kan forpuppe seg.
Innendørs vil spyfluelarver oftest stamme fra døde fugleunger eller fra en død mus eller rotte. En død rotte kan nemlig alene gi mat nok for 4000 maggotter.
Det vil oppleves som ganske vemmelig med alle de kravlende larvene, men tilgjengjeld er man spart for den vonde lukten – som oftest vil oppleves som enda verre.
Larvene søker bort fra lyset. Og derfor havner de ofte i sprekker i panelet eller under gulvteppene. Etter 8-10 dager kommer de voksne spyfluene ut av puppene. De strever seg fram til lyset, og er snart klar til å fly vekk, pare seg og legge egg.
Spyfluene – som de andre fluer – har vært i søkelyset som smittespredere. (se s. XX). Stoffskifteproduktene til spyfluelarvene gjør kjøtt mindre spiselig. Hvis man vil bruke kjøtt som har vært angrepet, må man derfor være påpasselig med å skjære bort alle infiserte deler.. Dersom man på den annen side skulle få i seg en maggot eller et flueegg eller to, er det ingen grunn til panikk. De kan nemlig ikke overleve i vår magesekk.