(Lat: Psocoptera)
Boklus og støvlus er navn som til dels brukes om hverandre. Støvlus er lyssky og trives best når luftfuktigheten er over 75 %. De kan ikke fly, og boklusen (Liposcelis divinatorius) har ikke vinger i det hele tatt.
Når man forstyrrer dem, vil boklusene løpe omkring i typiske, støtvise rykk. Det hender også at de gjør små, keitete hopp. Som navnet antyder, finnes boklusen helst mellom papir i boksamlinger og arkiver, men de finnes også i herbarier og bak løse tapeter.
Boklusen spiser ikke selve papiret. De kan riktignok klare seg med limstoffet i papiret som er glanset og i bokbind, men de lever hovedsakelig av mugg og muggsopper. Hvis det er mange av dem, bør man ta det som et tegn på at papiret blir oppbevart for fuktig. Enkelte boklus framkaller en tikkelyd ved å slå bakkroppen mot underlaget (se s. XX).
Bokorm er i virkeligheten en betegnelse på borebillelarver som lever i papir (se s. XX). Borebillelarver krever stor fuktighet, og det er derfor svært sjeldent at de angriper bøker nå for tiden. Det vil faktisk kun forekomme i bøker som står urørte i kjellere eller på loft gjennom årtier.
Borebillene og andre biller som går i treverk, vil kunne gnage hull i tapeter og papir som ligger tett inn til treverk som de gnager seg ut gjennom.
Brødbiller, tobakksbiller, tyvbiller, klannere og møllarver, for å nevne noen, kan uten vansker gnage seg gjennom emballasje av papir, papp eller plast. Hullene i emballasjen vil ofte være det første tegnet på at det er «liv» i varene.
Mus og rotter kan selvfølgelig gjøre stor ugagn på papir og plast. De gnager seg lett gjennom emballasje av disse stoffene, og de river dem gjerne opp for å bruke biter til bygging av rede.
Ofte vil man, ut fra tannmerkene, kunne se hva som har vært på ferde. (ses s. XX). Selv i det tynneste avispapir vil disse merkene bli stående. En kunne kanskje forveksle dem med merker etter en katt eller en mår, men da vil man også se tydelige merker etter klørne.