(Lat: Hylotrupes bajulus)
Husbukken har begrenset utbredelse i vårt land, men i de områdene hvor den finnes, er den avgjort det alvorligste skadedyr i trevirke i bygninger. Før menneskene bygde boliger av tre, levde husbukken i tørre bartrær i skogen. Det gjør den også i dag i enkelte varmere deler av Europa, men i vårt land er den kun kjent fra trevirke som på en eller annen måte er bearbeidet av mennesker. Spesielt finner vi den i trebygninger, men også i ledningsmaster av tre som ikke er impregnert. Der kan den utvikle seg generasjon etter generasjon, slik at trevirket der den holder til, etter hvert blir helt uthult og oppsmuldret. Det er larven som spiser og er årsaken til skadene. Den utvokste billen tar mest sannsynlig ikke næring til seg.
Husbukken forlater trevirket som bille på den varmeste tiden av sommeren – i juli og august. Den gnager seg ut slik at det dannes et ovalt hull i overflaten av veden. Som bille spiser den ikke, men lever på næringsstoffer som ble lagret i kroppen mens den var larve. På dager med høy temperatur er den livlig i sine bevegelser og tar lett til vingene. Den kan da lett fly fra den bygningen den er vokst opp i, over til nye steder. Svært ofte oppsøker den da bygninger eller lafter hvor trevirket ikke er malt eller beskyttet på annen måte.
Etter paringen gir hunnen seg så til å lete etter sprekker eller hull i bjelker og større bord. Der legger den sine egg som klekkes 2-3 uker senere. Larvene spiser seg så inn i veden og tar fatt på et langt liv. Bare rett bak larven er gangen tom. Det ytterste laget av veden blir aldri ødelagt, og boremel blir ikke kastet ut. Det kan derfor være svært vanskelig å påvise angrepene de første årene. Når angrepet har pågått i flere år, vil ofte det ytterste laget av veden falle av og røpe skadeomfanget.
Da er det som regel også kommet flygehull. Før den tiden kan man allikevel avsløre husbukklarvene. I sommertiden, når aktiviteten er stor, vil man lett kunne høre den når kjevene risper i veden. Lyden, som er meget karakteristisk, er ofte det første tegnet på et angrep.
Et annet tegn på husbukkangrep er de ujevnhetene som etter hvert dannes på overflaten av bjelker og bord. De minner om konturene av blodårer, slik vi ofte ser på eldre menneskers armer og ben. Årsaken til dette er at larvene ofte gnager gangene sine i det ytterste laget av veden. Det melet som samler seg i gangen tar så til seg fuktighet, med den følge at det sprenger ut gangen slik at den blir synlig som en forhøyning på vedoverflaten. Når man streker på tvers av veden med en kniv, vil det skjæres hull på overflaten, og boremel faller ut. Larvene kan fortsette å spise i en bjelke til praktisk talt all splintveden er fortært. Dersom en bjelke ikke består av tilstrekkelige mengder kjerneved, vil den derfor lett kunne brekke som følge av skadene.
Når larvene er utvokst, forpupper de seg inne i veden.
I Norge er husbukken hovedsakelig utbredt i kystdistriktene fra Larvik til Kristiansand og i enkelte indre fjordstrøk på Vestlandet. Det finnes husbukk på Hvaler og i lavereliggende strøk i indre Telemark. På Vestlandet er angrepene sterkest rundt indre Sognefjorden og indre fjordstrøk på Møre. I Oslo, Bergen og Stavanger er det påvist angrep, men disse kan alltid føres tilbake enten til bygninger som er flyttet fra husbukkdistriktene eller til materialer som er innført fra steder der det forekommer husbukk.
Spredning av husbukken foregår ofte ved vår hjelp. I uheldige tilfeller kan materialene være eggbelagt på trelastlageret. Mange eldre skur hvor materialer oppbevares, er sterkt infisert av husbukk som om sommeren flyr ut og legger sine egg i planker og bord. Bruk av gamle materialer fra nedrevne hus kan også føre husbukk til nye hus og likeså gamle møbler som har stått på loft med husbukk i takbjelkene.