(Lat: slekten Anthrenus)
Teppebillene ligner mye på små marihøner, men de er ikke blanke. Derimot har de en vakker, matt tegning som dannes av en mengde små, svarte og rødgule dekkskjell. Larvene er gulbrune og lodne, og på engelsk kalles de ganske enkelt
«ullbjørner». På bakenden har de knipper av lange hår, formet som spyd. Disse reiser de når de føler seg truet. I likhet med pelsbiller sitter de ofte på blomster, og spiser blomsterstøv og nektar. Det er særlig om våren at man kan se de voksne billene.
Eggene blir lagt i fuglereder eller andre steder, eventuelt i tørt avfall, der larvene kan finne næring i form av fjær, hår eller kjøttrester. De kan også leve av døde insekter, og er noe av en skrekk for insektsamlere.
Det finnes også en art som kalles museumsbille. Museumsbillen er et alminnelig dyr, og ettersom det flyr godt, kan man komme til å støte på den innendørs. Da stammer de mest sannsynlig fra ekskrementer fra et spurverede under taket, et filtunderlag, gamle, glemte filler i et skap, ”ulldotter” på et utilgjengelig sted eller kanskje fra døde insekter i et edderkoppnett.
Til tross for de allsidige kostvanene er teppebillen nokså kresen når den angriper tekstiler. Den vil helst ha ren ny ull, som fra flaggduk, eller bløte og kostbare strikkevarer som kashmeregensere, kofter o.l..
Når teppebillen er oppdaget som tekstilskadedyr først i nyere tid, kan det henge sammen med at dens ødeleggelser tidligere ble forvekslet med møllskader. Mye tyder på at også forfedrene våre kjente til den. Man mener f.eks. at det var teppebillelarver Odyssevs fryktet da han ved hjemkomsten tok sin gamle bue av horn og dreier og vendte på den for å se
«at hornet ikke av orm var ett».