(Lat: Opiliones)
Det er lett å kjenne igjen langbein, eller vevkjerring som den også kalles, på den vesle, kulerunde kroppen og de enormt lange benene. Et par arter, Opilio parietitinus og Phalangium opilio, er svært vanlige innendørs. Om natten stolprer de omkring i huset på leting etter mat. Langbein er så visst ikke kresen i kosten. Man har tidligere sett dem gnage på gammel sopp, ja, til og med gamle kakerester forsyner den seg med, selv om de i hovedsak lever av åtsler og de smådyr som de kan overmanne. Når de er på jakt, ser det nærmest ut som om de leker blindebukk. De iler raskt rundt i jaktområdet og finner faktisk byttet ved å snuble over det. Når offeret er funnet, tar langbein det med spissen av et av de leddete og smidige benene og fører det til munnen. Med munnklosaksene river den byttet i stykker, tygger grundig og spytter ut ufordøyelige deler.
Men også en langbein kan bli jaktbytte. Siden det ikke er så lett for den å gjemme seg, har den utviklet andre forsvarsmekanismer. Den benytter seg gjerne av trikset med å slippe et ben. Av gode grunner kan den ikke slippe noen hale. I stedet er det ofte et ben som blir liggende tilbake å sprelle, mens langbein selv kommer seg i trygghet. Ofte vil dette trikset forvirre en angriper tilstrekkelig til at livet kan reddes. Det ser ut til at den bruker det nokså ofte, for det er sjelden å se en langbein med alle åtte benene i behold.
Hvis dette knepet skulle svikte, har den enda ett i reserve. Den er nemlig utstyrt med stinkkjertler. Hos noen arter utvikler disse en så sterk lukt at selv vi mennesker – med våre svake lukteorganer – kan merke den.
"Skadedjur och Andra Gäster Inomhus"
"Vägglus – Stick och Klåda"
"Skadedjur i Livsmedel"
"Husets Dyreliv" - Endast tillgängligt på danska
"Skadedyr i Træ" - Endast tillgängligt på danska
"Stuefluen" - Endast tillgängligt på danska