(Lat: Anoplura)
Medlemmene av denne vesle insektgruppen, er tilpasset tilværelsen som snyltere. De har ikke vinger, øynene er sterkt redusert og munndelene er bygd for å bite og suge. Lusens hud er læraktig og grålig. Når den suger blod kan bakkroppen utvides. Lusens ben ender i en klo. Denne passer ypperlig til å gripe rundt hårstrå. Lusen lever kun av blod, og hvis de skal være i form er de nødt til å spise et par ganger om dagen. Med andre ord kan ikke lusen overleve mange dagene uten en vert. På den andre siden kan en overivrig og veldig sulten lus, være så grådig at den spiser til den bokstavelig talt sprekker.
Lusen er avhengig av et stabilt klima, hvilket de finner på overflaten av huden. De vil hurtig forsvinne hvis temperaturen forandres, f.eks. hvis verten får feber. Før i tiden ble det at lusen forsvant når man lå syk, sett på som et dårlig tegn.
Det vil heller ikke ta lang tid før lusen forlater en død og kald person. Dette vil derfor øke smittefaren under epidemier (se s. XX).
En hunnlus lever ca. en måned, og vil i løpet av denne perioden legge opptil 10 egg om dagen. Eggene er ganske store av størrelse og gulhvite av farge. De festes så godt at det nærmest er umulig å få dem fjernet. Etter en uke er den vesle lusungen klar til å komme ut av egget. Dette gjør den ved å pumpe seg opp med luft, vippe lokket av egget, for deretter å krabbe ut. Så snart den er kommet ut begynner den å spise, og etter ca. 8 dager er den klar til å pare seg og legge egg.
Det er innlysende at en lusebestand vil kunne vokse seg veldig stor på kort tid, dersom den får være i fred.
Lus er ikke noe nytt problem. De fleste pattedyr har sine egne lusearter. Vi kan forestille oss at våre apelignende forfedre, også gikk å skubbet seg mot stammer og steiner. Det er til og med trolig at de var plaget av de samme arter (eller i hvert fall veldig like arter) som finnes i dag. Opp gjennom årene har folk flest innfunnet seg med at lus var noe alle hadde. Og det var en viktig del av familiehyggen når folk avluste seg.
Det finnes to slags lus som har tilpasset seg mennesket: menneskelus og flatlus. Menneskelusen opptrer i to former: kroppslus og hodelus. De to lus er så like hverandre av utseende, at de kun kan skilles på bakgrunn av deres ulike levemåte.