(Lat: Aphaniptera)
Loppene er tilpasset sin spesielle levemåte. Det harde og seige kitinpanseret gjør at det er nesten umulig å klemme i hjel en loppe. Dens høye og slanke kropp er velegnet til å pile av gårde mellom hår og fjær. Skulle alt annet feile, kan den unnslippe ved å hoppe. Loppen kan hoppe 30 cm, noe som kanskje ikke høres så imponerendes ut. Men imponerende er det når det viser seg at 30 cm tilsvarer 200 ganger dens egen kroppslengde, eller et hopp på 350 m for et menneske.
Hver enkelt loppeart er mer eller mindre avhengig av en spesiell dyreart som vert. De fleste er allikevel i stand til å suge blod fra andre enn den arten de ”hører hjemme” på. Om lag halvparten av de 60 loppearter som finnes i Norden vil kunne suge blod av et menneske. Allikevel er det kun én eneste art som kan yngle på menneskeblod alene: menneskeloppen.
Loppeeggene er ovale, glatte og gråhvite. De er ca. ¼ mm lange, dvs. at de kan ses med det blotte øye. Loppeeggene festes ikke på samme måte som luseeggene. Dette er også årsaken til hvorfor eggene glir av verten og blir liggende i reder eller leie. Her klekkes de etter 10 dager ved stuetemperatur. Larvene lever av de forskjellige slags organiske rester, bl.a. de blodholdige ekskrementer fra de voksne lopper. Loppenes utvikling er i høy grad avhengig av
temperaturen. Det kan ta alt fra 8 til 150 dager før larven fullfører sin utvikling. Når larvene er fullvoksne, forpupper de seg. Kokongene spinner de seg av sekret fra spyttkjertlene. Puppene blir fort tildekket av støv. Dette er grunnen til at man sjelden får øye på dem. Puppestadiet varer fra en uke til flere måneder.
De voksne loppene kan ligge i opptil flere år i kokongen, og vente på at den rette vert skal slå seg til i nærheten. Klekkingen frembringes av vibrasjoner. I hus som har stått tomme over lengre tid, kan selve innflyttingen få de sultne loppene til å klekke ut av kokongene.