Det er ikke så sjelden at man finner ekskrementer av dyr før man finner selve dyret. I noen tilfeller vil det være mulig å identifisere hvilken art ekskrementene stammer fra på grunnlag av form, farge og størrelse, eventuelt i sammenheng med funnstedet.
Edderkoppens ekskrementer er gråhvite og tyntflytende når de avsettes. Av og til vil man kunne finne hudskjelettet til edderkoppens ofre i ekskrementene. Naturlig nok finnes de først og fremst under kingelvevene. Vi finner dem som flekker på en vinduskarm eller som grålige striper ned langs vegger eller ruter. Ekskrementene etter husedderkoppen finner man ofte bak bilder eller skap, altså på steder der én gjerne vil lete etter veggedyrets ekskrementer. Edderkoppen har imidlertid lysere ekskrementer enn veggedyret.
Loppenes ekskrementer er dråper av mer eller mindre fordøyd blod. De avgir normalt flere slike dråper mens de suger, og dette resulterer i små blodflekker på huden, tøy eller lakener. Hos hunder og katter som har lopper, kan man finne ekskrementene i pelsen. De ser da ut som mørke, størknede partikler på størrelse med et knappenålshode.
Lus har fastere ekskrementer enn loppene. De blir derfor ikke sugd opp av tøyet. De blir vanligvis avgitt som mørke, perlebåndformede legemer.
Flueskitt kan ofte minne om veggedyrekskrementer, både hva fasong og størrelse angår, men er vanligvis lysere. Fluer som suger blod kan avgi nesten svart skitt. Fluene etterlater «visittkortene» sine framme i lyset, særlig på ting som henger ned fra taket.
Klesmøllarvene etterlater ekskrementene sine sammen med spinnetråder på de stedene der larvene har gnagd. De er bolleformet og har samme farge som stoffet larvene har levd av.
Tregnagende larver av borebiller, husbukk osv., etterlater ekskrementene i gangene. De er blandet i det vi kaller boremel. Boremelet kan være til hjelp når man skal identifisere hvilken art som har gnagd. Det vil imidlertid ofte være nødvendig å bruke mikroskop for å foreta en sikker bestemmelse på grunnlag av ekskrementene alene.
Kakerlakkene har ekskrementer som, for de store arteries vedkommende, lett kan forveksles med muselort. Men tross alt er kakerlakkenes ekskrementer mindre. De kan også identifiseres ved at de er mer avskåret i endene og dessuten utstyrt med langsgående riller.
Husmusens ekskrementer er valseformet. De er oftest ca. 6 mm lange og 2-2,5 mm tykke.
Skogmusas ekskrementer er forholdsvis korte og tykke sammenlignet med husmusens.
Brunrotte har ekskrementer som er sylinderformet og som regel butte i endene.
De er vanligvis ca. 17 mm lange og 6 mm tykke, men størrelsen varierer – bl.a. med alderen på dyret. Brunrotte har en tendens til å ha bestemte latrineplasser, men man kan også finne ekskrementene på tilfeldige steder, og da gjerne noen få stykker sammen.
Svartrotte har kortere og tynnere ekskrementer enn brunrotten har. De er ca. 10 med mer lange og 2-3 mm tykke. Ofte er de litt krumme og spisse i endene. Det er karakteristisk at når en svart rotte lever på et loft, vil ekskrementene ligge spredt over hele gulvet, mens en brunrotte under de samme forhold vil legge sine etterlatenskaper i et hjørne eller langs veggene.
Flaggermusene har ekskrementer som kan minne om museekskrementer. Siden de utelukkende består av findelte rester av insekter, er de mye mer porøse enn museekskrementene. Fargen er mørkebrun til svart, og størrelsen varierer noe fra art til art. Ofte ligger ekskrementene i store hauger under soveplassen dyret har på loft eller i kjeller.
Husmåren etterlater seg ekskrementer som normalt er 8-10 cm lange og 1,2 cm tykke og pølseformet. Som regel er de også vridd og trukket ut i en spiss. Innholdet består gjerne av hår, fjær og knokkelrester. Fargen er mørkegrå eller svart. Ekskrementene til husmåren lukter sterkt, og man kan ofte se at de ligger på spesielle latrineplasser på kasser eller lignende steder. På slike steder kan det ligge store mengder med ekskrementer. Husmåren finnes ikke i Norge.
Fuglenes etterlatenskaper er lett gjenkjennelige på den iøynefallende hvite urinen som avgis sammen med ekskrementene.