Når man finner dyr i uåpnede pakninger kan forklaringen være at de er kommet sammen med varen. Men det vil også være en mulighet for at de er trengt inn gjennom emballasjen enten på lageret, i butikken eller hos kunden. Uansett hvor det har skjedd vil forbrukeren gjøre produsenten ansvarlig for dyrenes tilstedeværelse. Det er med andre ord ikke tilstrekkelig å sikre at varen er fri for skadedyr når den forlater fabrikken, men man skal også forsøke å beskytte varen mot invasjoner under lagring og distribusjon bl.a. med fornuftig innpakning.
Noen insekter kan bite seg gjennom emballasje av papir eller plastikk og inn til varene – kornborebillen, tobakksbillen og korngnageren – altså dyr som ikke er særlig alminnelige her i landet. Gnagerhull i emballasjen skyldes ofte dyr som har gnaget seg ut innefra. Møllarver vil for eksempel ofte gnage seg ut av den pakningen de har levd i innen de forpupper seg. Nyklekkede brødbiller kan gnage seg ut gjennom emballasje gjennom små, sirkelrunde hull slik at emballasjen kommer til å se ut som om den er blitt skutt med hagle. Hull i innpakningen kan også skyldes forpupningsgnag. Fleskeklannere og andre klannere av slekten Dermestes gnager seg ofte inn i papp eller andre halvbløte materialer, for eksempel tre, innen de forpupper seg. Klannere som for eksempel har utviklet seg i et parti hundemat kan på den måte gjøre sekundær skade på varepartier som oppbevares i nærheten. Det er med andre ord de færreste insekter som kan gnage seg inn gjennom innpakningen, men flere av insektene er derimot i stand til å presse seg inn gjennom små utettheter. Man har regnet ut at ¾ av alle invasjoner skjer på denne måte.
Voksne insekter legger ofte egg ved sprekker eller hull i pakningene der hvor luften fra varen siver ut. Når eggene klekker kan de små, aktive larver klemme seg inn gjennom selv de minste sprekker. Invasjoner av kolonialmøll, brødbiller og sagtannet melbille skjer ofte på denne måte. Metallbokser og glass med tette lokk er nok de eneste emballasjer som yter 100% beskyttelse overfor insekter og midd.
Striesekker, bomull, viskose og andre tekstiler gir dårlig beskyttelse og er dårligere jo åpnere vevingen er. De fleste skadedyr som oppsøker matvarer kan presse seg gjennom maskene eller finne tilstrekklig store nok hull ved åpning og sømmer. Tettvevde bomullssekker kan gjøres (nesten) insektsikre i opptil et halvt år hvis sømmene sikres med tape og stoffets overflate behandles med et insektavskremmende middel med pyretrin og piperonylbutoxid.
Papir og papp gir en bedre beskyttelse mot insektangrep enn tekstiler. Tette papiremballasjer beskytter mot de dyr som ikke kan gnage seg inn og yter en viss beskyttelse mot de mindre effektive gnagere. Jo tykkere, jo bedre.
Sagtannet melbille kan trenge seg gjennom et enkelt lag tynt papir, men vil sjeldent kunne gnage seg gjennom tykt papir. De svake punkter i forhold til papiremballasje er ofte åpne/lukke mekanismen, f.eks. sømmen på papirsekker. Papp som yter god beskyttelse mot de fleste skadedyr har svakheter de steder hvor pakken er brettet og klistret. En kraftig tape ved lukkinger og folder kan gjøre pappemballasje, praktisk talt, insekttett. Cellofan vil i forhold til motstandsdyktighet tilsvare et tynt papir. Cellofanemballasjer ødelegges ofte av kakerlakker.
Fordelen ved plastfolie er at de normalt er enkle å forsegle helt tett, for eksempel ved varmesveising. En slik uskadet pakning gir en sikker beskyttelse mot alle de ikke-gnagende insekter. Metallfolier er mer motstandsdyktige overfor de gnagende insekter enn hva papir og plastikk er, men de er ikke insektsikre. Dyr som kornborebillen og korngnageren vil uten problemer gnage seg gjennom aluminiumsfolie.
Særegne funn av dyr i matvarer, som for eksempel saksedyr i brennevin eller skrukketroll i et glass med smertestillende, vil i mange tilfeller skyldes at det pågjeldende dyr har forvillet seg inn i emballasjen på lageret. Derfor vil det være viktig å oppbevare emballasjen i lokaler som kan holdes fri for invasjoner av dyr utefra.