Det finnes ikke offisielle prøvetaknings- eller prøveundersøkelsesstandarder med henblikk på skadedyr som angriper næringsmidler. Antallet av prøver, omfanget og valget av undersøkelsesmetoder avhenger av den grad av sikkerhet man ønsker. Ved denne form for kostnad-nytte-analyse (cost-benefit) bør en zoolog være med til å definere problemet og foreslå løsninger som passer de enkelte tilfeller.
Prøver kan foretas som stikkprøver av pakkede varer eller som gjennomsnittsprøver etter alminnelig anvendte prinsipper. Gjennomsnittsprøver foretas best i forbindelse med at varepartiet flyttes. Dersom partiet ligger fast kan det benyttes prøvespyd.
Levende dyr oppfører seg annerledes enn andre analyseobjekter og fordeler seg aldri homogent i en vare. Ofte klumper de seg sammen i de deler av et vareparti som er fuktig, lunt eller gammelt. Hvis man ønsker å være rimelig sikker på å få eventuelle dyr med i prøven kan det derfor svare seg å ta prøvene på slike steder. Midd, støvlus og andre dyr som ikke tåler tørre omgivelser vil kunne finnes i prøvene fra varepartiets fuktigste del. Hvis man – for å få en gjennomsnittsprøve av hele partiet – blander tørre og fuktige partideler kan man risikere at dyrene dør som følge av at det blir for tørt for dem i gjennomsnittsprøven. Det vil selvfølgelig medføre et feil bilde av partiets tilstand. Levende dyr er høyst aktive og omkringfarende. Det skal der tas hensyn til både med tanke på prøvetakning og ved oppbevaring av prøvemateriale. Tettlukkede plastposer er – for en kortere stund – tilstrekkelig sikring mot flukt. Undersøk prøvene snarest og oppbevar dem inntil den tid ved stuetemperatur. Det er fristende å oppbevare plastikkposer med referanseprøver som dokumentasjon for levende dyr. Det bør man kun gjøre i kort tid. Etter en tid vil prøvene nemlig være så forandrede at de ikke lengre er representative for det parti som de ble tatt fra.