Faraomauren er en afrikansk art som i Norge viste seg for første gang for snart 100 år siden. Den er altetende, men klarer seg kun i varme og fuktige omgivelser. Dens livskrav minner mye om kakerlakkenes og den lever også på de steder hvor man vil forvente å finne kakerlakker. Denne maurs lille størrelse og det store antall individer som kan være i koloni gjør det mulig for faraomauren å nå vidt omkring i store bygningskomplekser. Den svarte jordmaur er ikke synantrope i Norge, og heller ikke andre steder, bl.a. fordi den er avhengig av bladlus. Den lever normalt utendørs, men i tilfeller hvor en tue er bygget under eller tett ved et oppvarmet hus kan den høyere temperatur medføre at maurene blir aktive før de burde, og dermed tvinge den svarte jordmaur til å finne sin mat innendørs inntil det blir varmere og bladlusene kommer frem utendørs.
De ovennevnte eksempler (1)-(8) på arter som fordeler seg forskjellig hos oss, viser at synantropi både kvalitativt og kvantitativt er et samspill mellom dyrenes biologi og det lokalklima vi kan tilby dem. Normalt vil det være en viss sammenheng i de enkelte arters utbredelse fra varmere landskap til den kalde tempererende sone som vi lever i. Det finnes kun enkelte unntak, og en av disse er den brunsvarte melbille.