Når noen finner et nytt dyr som enda ikke er kjent av vitenskapen, og beskriver dets utseende, er det beskriverens privilegium å gi dyret et artsnavn – på latin. Sammen med et slektsnavn, også på latin, som settes foran, gir det en unik identifikasjon av dyret. I tekster på andre språk enn latin, benytter man seg av dyrenes trivialnavn på det gjeldende språk, for eksempel norsk. Her kaller man Sitophilus granarius for kornsnutebillen når man omtaler den i norske tekster, fordi man dermed kan bruke navnet på en meningsfull måte i forhold til den norske grammatikk (entall, flertall, bestemt form, ubestemt form, genitiv etc.). Trivialnavnene oppstår fordi dyrene gjør seg bemerket i en slik grad at det er behov for å skrive om dem på lokalt språk.
Både de latinske og de nasjonale navn på skadedyrene inneholder informasjon om dyrene. Noen av navnene er mer informative når det gjelder dyrenes utseende. De opplysninger man eventuelt får om biologi og forekomst via navnet kan derimot være høyst forvirrende fordi de ofte avspeiler det man trodde man visste om dyret, den gang det fikk sitt navn. Tyske og amerikanske kakerlakker er for eksempel ikke spesielt knyttet til disse land, mens den australske tyvbille rent faktisk er en innvandrer fra Australia som er blitt mer kjent hos oss enn den ”flekkede tyvbille”. En annen svakhet er å velge trivialnavn som hentyder til den måte dyrene viser seg for mennesker, også selv om dyrene har deres hovedutbredelse i naturen. Melmidd, kornmidd og fyrkre er eksempler på dyr som lever andre steder, men som har fått navn etter hvor i våres omgivelser de kan forekomme uønsket. Derfor skal man ikke legge for stor vekt på fortolkning av dyrenes navn. Navnene er praktiske å bruke, selv om de noen ganger er misvisende. I Danmark vil det være – for planteskadegjørere – Zoologisk Nomenklaturudvalg, dannet av Dansk Selskab for Plantesygdomme og Skadedyr, som vedtar de offisielle danske navn.
Når man kjenner til et dyrs navn kan man benytte seg av tidligere erfaringer andre har hatt med nettopp denne type dyr. Derfor skal dyr som oppdages i en vare eller på en virksomhet straks identifiseres. Det kan gjettes både rett og galt på dyrenes navn, alt etter hvor erfaren man er. Når det gjelder næringsmidler forekommer de alminneligste arter så hyppig at man som nybegynner bør konsentrere seg om å identifisere ut fra bokens arter. I de tilfeller hvor det dukker opp dyr som ikke helt svarer til de dyr som er vist og beskrevet i denne bok, bør man søke hjelp hos mer erfarne kolleger eller fagfolk på museer. Man kan også forsøke å identifisere dyrene etter forskjellig litteratur, eller ved å benytte internettet.
Bestemmelsesnøkler og oppslagsverk har normalt hovedvekt på å vise dyrene frem som forstørrede strektegninger. Denne museumsaktige presentasjon er veldig nøyaktig og vil heller ikke unnværes i denne bok. Til daglig kan det oppstå behov for mindre presise nøkler hvor man ut fra dyrets størrelse og form kan komme med et bud på en sannsynlig mulighet og – ikke minst – hva det kan være.
Bildene (fig. 4.1 – 4.37) presenteres på grunnlag av fotokopier av dyr. Av tekniske årsaker blir de fremvist som kullsvarte, men de viser dyrene i naturlig størrelse og svarer til det man ser. Bruk dem ved å legge dyret på den figur som ligner mest. I oversikten på side x-x, kan man finne dyrenes navn, noen kommentarer om dem, samt en henvisning til hvor i kapittel 5 det finnes en omtale og strektegning av de pågjeldende dyr. Dyr som stikkeveps, saksedyr og fugler er ikke med i denne bestemmelsesnøkkel. Heller ikke midden er vist. De er så små at de ikke kan vises, men i størrelse tilsvarer de et punktum i denne bok, og så små dyr er sannsynligvis alltid midd.
