Her i landet er det umiddelbart innlysende at man ikke skal finne seg i at det er dyr i maten. Dyrene oppfattes som en forurensning og betraktes med en viss avsky når de dukker opp steder hvor man ikke vil ha dem. På en måte er det merkelig fordi vi jo samtidig aksepterer noen av insektenes nære slektninger, krepsdyrene, i form av kreps, hummer og reker, som utsøkte delikatesser.
Den uvilje som de fleste av oss føler mot å sette tenner i biller, maur og larver er muligvis verken opprinnelig eller velmotivert. I de år hvor våres forfedre levde på samlerstadiet har insektene vært en del av den daglige meny. Insekter er næringsrike og fulle av proteiner. De naturfolk som fortsatt holder fast ved samlerervervet har metoder til å skille mellom de dyr som er gode å spise og dem man helst bør unngå. Disse naturfolks helbreds- og ernæringsmessige tilstand er generelt mer tilfredsstillende enn den man finner hos verdens millioner av fattige arbeidere, som enten får for sparsom eller ensidig kost. Vi kjenner i dag navnene på flere enn 1600 insektarter som man spiser rundt om i verden.
Det er nok kun her i Europa og i Nord-Amerika at befolkningen som helhet er blitt så vel forsynt med andre former for dyrisk føde at insektspising helt er gått i glemmeboken. For å kompensere for dette skrev englenderen Vincent M.
Holt en bok som utkom i 1885 og hadde tittelen ”Why not eat insects”. I forordet stiller han spørsmålet: ”Hvorfor ikke – i stedet for å kjempe mot insektene – bare la dem komme til fatet, og så siden spise oss selv tykke på insekter”? Det er jo tåpelig, skriver mr. Holt, at en enkelt kålorm, som blir funnet i det kokte blomkålshode under serveringen kan ødelegge måltidet for mange mennesker. Hvorfor ikke, tvert imot, innsamle de kålormer som jo utelukkende har levd av kål og servere dem i en deilig saus som et velsmakende og sunt tilbehør til grønnsaken. Han har i boken mange gode ideer og forslag til menyer på høyt plan som har insekter som en vesentlig ingrediens. Nå er det gått mer enn hundre år siden han skrev boken, og man må konstatere at hans tanker ikke vant forståelse hos de mennesker boken henvendte seg til.