Ingen dyr kan unnvære vann, men noen kan klare seg med det vann som dannes ved stoffskifteprosessene. Langt de fleste landlevende dyr vil drikke vann når de har anledning til det. Det gjelder både insekter og virveldyr. For eksempel behøver ikke svartrotten å drikke, men gjør det gjerne. Brunrotten kan derimot ikke unnvære vann og oppholder seg alltid i nærheten av en eller annen form for fritt vann. Blant insektene er det mangfoldige arter som kan leve og formere seg på ekstremt tørre steder. Melbiller kan klare seg i tørt mel hvor vannaktiviteten kun er 0,01, svarende til en relativ luftfuktighet på 1 %. De insekter som kan klare seg på veldig tørre steder har utviklet forskjellige beskyttelsesforanstaltninger for å unngå å tørke ut. De kan ha fordampningshemmende barrierer i form av tykke og voksimpregnerte hudskjeletter. Det kan være en fornuftig vannøkonomi hvor det vann som er utskilt ved matens fordøyelse i tarmen blir gjenbrukt. Åpning og lukking av pustehullene, alt etter om det er fuktig eller tørt i den omkringliggende luft, er også en metode. Endelig kan insektene reagere på fuktigheten, eller rettere sagt mangelen på fuktighet, ved å oppsøke steder hvor deres fordampning tilsvarer det overskuddsvann de skal kvitte seg med. En av konsekvensene av sistnevnte metode er for eksempel at sultne rismelbiller vil velge å oppholde seg i fuktigere luft enn rismelbiller som fornylig har fått mat.
De skadedyr som lever i næringsmidler reagerer ikke på varenes vannprosenter. Deres reaksjoner i et lokale bestemmes av den relative luftfuktighet, og i selve varen er det vannaktiviteten de reagerer på. Mindre forskjeller i vannaktiviteten har ikke vesentlig innflytelse på utviklingstidens lengde, men forskjellen kan godt oppfattes av dyrene og kan dermed være medvirkende for hvor i en vare eller et vareparti dyrene samler seg.