Brun pelsbille
Den norske dyreverden er ikke statisk, noe som forøvrig gjelder for alt i naturen. Arter forsvinner, og andre kommer til.
Den brune pelsbille (Attagenus smirnovi) er et forholdsvis nytt dyr i vår fauna. Billen stammer opprinnelig fra Afrika. Den ble først oppdaget i Europa i 1961, da E.S. Smirnov (herav artsnavnet) fant et eksemplar i Moskva. Noen år senere dukket det også opp et par brune pelsbiller i den danske byen Herlev. Nå er billen ganske alminnelig også i de norske hjem.
Den voksne billen er kun 3-4 mm lang. Dekkvingene som dekker bakkroppen er brune, mens forkroppen og hodet er mørkebrunt eller svart.
Hunnen legger omkring 50 egg. Larvene er gulbrune og tydelig leddelte. De er også kjennetegnet ved en penselformet dusk med hår bakerst på kroppen.
Som de fleste andre klannerlarver lever også den brune pelsbille av tørre rester av dyr og planter. Det tar omkring et halvt år innen de blir fullvoksne og oppnår en lengde på ca. 8 mm. Brun pelsbille er som sagt opprinnelig et tropisk dyr, og trives derfor best ved temperaturer på omkring 24 °C. Derfor kan ikke billen formere seg utendørs her i landet.
De voksne pelsbiller er aktive dyr, og gode flyvere. Dersom man har brune pelsbiller i huset vil man ofte kunne finne dem i vinduskarmer, hvor de havner når de søker mot lyset. På varme sommerdager kan billene fly i det fri, og på denne måte komme seg fra hus til hus. Allikevel er den mest normale måten at de spres ved at larver og biller bringes omkring med varer, bagasje eller møbler. I rekkehus og blokker kan billen spre seg via rør og andre sprekker mellom eiendommene.
Tatt i betraktning hvor alminnelige disse brune pelsbiller er i norske hjem, er det bemerkelsesverdig hvor få skader det er rapportert om i årenes løp. Normalt lever larvene skjult i revner og sprekker hvor de lever av tilfeldig organisk materiale, døde insekter, frø og brødsmuler.
Flere steder i utlandet har man derimot opplevd den brune pelsbille som de skadedyr som de egentlig er. Hvor de lever opp til deres navn og gnager i pels, ull og fjær. Det finnes også eksempler hvor billene har gjort skade på museer, hvor de bl.a. har ødelagt insektsamlinger og tørkede planteutstillinger.
Det er vanskelig å helt forebygge forekomsten av de brune pelsbiller, men normalt vil en grundig og hyppig støvsuging av sprekker og kroker kunne bidra til å holde antallet nede på et rimelig nivå. Et av sprøytemidlene som er godkjent til formålet kan selvfølgelig også anvendes til behandling av deres tilholdssteder.
Pelsbille
Den ”riktige” pelsbille (Attagenus pellio) – om man kan kalle den det – er litt større enn sin brune slektning. Den er ensfarget svart med et par hvite flekker på dekkvingene. Denne pelsbilles larver ligner, til forveksling, på den brune pelsbilles larver, men blir allikevel litt større enn disse.
Pelsbillen er en gammel art, og kan finnes mange steder utenfor boligen. For eksempel vil billen om sommeren kunne finnes på blomstrende planter, hvor den spiser pollen og nektar.
Eggene legges først og fremst i fuglereder og musereder hvor larvene lever av fjær, hår og annet avfall. Men billene kan også fly inn i eiendommer og legge eggene direkte på tekstiler av ull og pelsverk.
Den største risiko for at pelsbillen kommer innendørs er allikevel via fuglereder på loftet. Dersom man opplever skader på tekstilene benyttes de samme metoder som overfor klesmøll og teppebiller.
"Skadedjur och Andra Gäster Inomhus"
"Vägglus – Stick och Klåda"
"Skadedjur i Livsmedel"
"Husets Dyreliv" - Endast tillgängligt på danska
"Skadedyr i Træ" - Endast tillgängligt på danska
"Stuefluen" - Endast tillgängligt på danska