De fleste av oss er enige i at en flokk flygende duer rundt kirketårnet er et vakkert syn, og at det er hyggelig å mate duene på torget. På den annen side kan de også opptre som en plage når de opptrer i store antall på steder hvor vi ikke ønsker dem – derav tilnavnet ”luftens rotter”.
Alle de duer som finnes i byene her i landet er egentlig forvillede tamduer. Tamduen stammer opprinnelig fra klippeduen (Columba livia) og har over flere år fremavlet utallige varianter av tamduer med alle mulige farger, former og egenskaper. De duer som vi møter i byene er svært like den opprinnelige klippeduen.
Klippeduen lever lang Vest-Europas klippekyster og langt inn i Asias fjellområder. Den skal også ha levd fritt i Norge.
Byduene klarer seg derimot med de kunstige klippelandskaper som finnes i byene. Her yngler de på bygningene hvor de finner egne redeplasser. Byduene stiller ikke store krav. Selve redet er heller ikke noe å skryte av. Det består ofte kun av et par pinner og kanskje et lite stykke plastikk i en stor kake av ekskrementer.
Duene begynner eggleggingen tidlig om våren. Da legger de kun et par egg, men er derimot i stand til å gjenta dette 4-5 ganger i løpet av sesongen. Begge foreldrene deltar i rugingen og senere i matingen av ungene. Matingen fungerer på en meget spesiell måte hos duene. Duenes basisføde er som kjent frø av forskjellig slags, men denne mat er ikke optimal for ungene. Av de frø som duen propper i kroen oppstår det en proteinrik væske – ”duemelk” – som ungene får fatt i ved å stikke nebbet ned i halsen på foreldrene.
Duer kan være svært plagsomme. De skitner til omgivelsene med deres ekskrementer, deres redemateriale kan tilstoppe vannrør, i tillegg til at redene ofte opptrer som utklekningssteder for midd og insekter som senere trenger inn i de nærliggende boliger.
Duer kan også opptre som smittespredere. Man har kun kjennskap til få tilfeller i Norge, men ”duemøkk” skal behandles med omtanke, og i matvarevirksomheter skal duene overhodet ikke tolereres.
Den rimeligste metode for å holde duene nede på et forholdsvis godkjent antall er å begrense deres muligheter for å yngle. Det gjør man hovedsakelig ved å forhindre dem i å komme inn på loft og andre steder hvor de kan bygge rede i skjul for de forskjellige værforhold.
Også de utvendige rede- og sitteplasser bør begrenses. Hull i muren kan avskjermes ved hjelp av trådnett, og gesimser kan gjøres skrå (mer enn 45 grader) slik at duene ikke får fotfeste. Det er også mulig å holde duene vekke ved hjelp av stål og nylontråder, eller andre alternative systemer som anvendes til nevnte formål og som normalt monteres av profesjonelle firmaer.
Fugleskremsler, aluminiumsfolie, roterende møller o.s.v. har normalt kun en kortvarig virkning. Skremmelyder blir de ofte vant til, og er ikke en av de beste metoder i tettbebodde områder. Som andre fugler har heller ikke duene noen velutviklet luktesans, og dermed vil avskrekkende duftstoffer ikke har noen effektiv virkning.
Det er også viktig at man forsøker å begrense duenes tilgang til å finne mat. I Danmark finnes det for eksempel vedtekter som gir kommunalbestyrelsen makt til å pålegge beboere i et boligområde å overholde regler om forbud mot mating. Kommunalbestyrelsen i Danmark har i tillegg den makt at de kan pålegge huseiere å holde loft og andre deler av bygningen i en slik stand at duene ikke får muligheten til å yngle.
Forvillede tamduer er ikke omfattet av jaktloven, og man har derfor mulighet – på steder hvor det er forsvarlig og lovlig – å skyte duene hele året.
Å fange duer i feller er også en mulighet. Fellene skal da sjekkes morgen og kveld, og eventuelle dueunger skal avlives. Reder og egg bør i alle tilfeller fjernes ettersom det kan være arnested for uønskede midd og insekter.
"Skadedjur och Andra Gäster Inomhus"
"Vägglus – Stick och Klåda"
"Skadedjur i Livsmedel"
"Husets Dyreliv" - Endast tillgängligt på danska
"Skadedyr i Træ" - Endast tillgängligt på danska
"Stuefluen" - Endast tillgängligt på danska