Rotter
En enkelt rotte kan være et intelligent og sjarmerende kjæledyr. De er også nyttige forsøksdyr, og noen steder i verden er de rotter som spiser avfall et godt proteintilskudd til kosten.
Men i det store og hele betraktes rotter allikevel som et ultimativt skadedyr. Dette er basert på rottens appetitt på våre matvarer, deres mulighet for å spre smitte og deres imponerende tilpasningsevne og formeringspotensiale.
Man kan støte på to forskjellige rottearter i Norge. Svartrotten, eller pestrotten som den også kalles (Rattus rattus), kom til Europa tidlig i middelalderen og herjet voldsomt på dette tidspunkt. Det var svartrottens lopper som overførte pesten til mennesker, og var årsak til de epidemier som går under navnet ”svartedauden”. Denne epidemi utslettet store deler av Europas befolkning på 1600 tallet.
I dag er svartrotten derimot en sjelden gjest i Norge. Den kan i perioder innføres med skipslast, og er dermed å finne i lagerbygningene ved havnen. Svartrotten trives ikke i det fri her i Norge.
På 1700 tallet ble svartrotten fortrengt av brunrotten (Rattus norvegicus). Den stammer opprinnelig fra Øst-Asia, men har spredt seg raskt ved hjelp av skip og til fots (vandrerotten).
Hvorfor Linné valgte å kalle den for den norske rotte er usikkert. Brunrotten er større enn svartrotten, og er også mer aggressiv og tilpasningsdyktig.
I det danske eventyret om ”Niels Holgersens eventyrlige reise” beskriver Selma Lagerlöf krigen mellom de to rottearter. Sympatien er i eventyret på svartrottens side, og når brunrottene truer med å innta svartrottens siste tilholdssted i Skåne, Glimmingehus, i Danmark, hjelper Niels Holgersen svartrottene ved å lokke angriperne (brunrottene) vekk med en liten rottefangerfløyte.
I dag er det altså brunrotten som skaper problemene i vår del av verden.
En voksen rotte er ca. 45 cm lang og veier omkring 300 g. Den er normalt mørke- eller gråbrun med en lysere underside. Rotten kan formere seg innendørs gjennom hele året. Rotten kan få opptil fem kull, og ettersom det kan være fra 4 til 12 unger i hvert av kullene – og det tas i betraktning at ungene kun bruker tre måneders tid på å bli kjønnsmodne – er det innlysende at rottebestanden hurtig kan bli stor.
Rottene er praktisk talt altetende og foretrekker kornprodukter, men spiser gjerne kjøtt og kan dermed forekomme som rovdyr og bl.a. angripe kyllinger i hønsegården.
Rottene er spesielt tilknyttet staller, lagerbygninger og boliger. I de større byer vil det alltid finnes en større eller mindre bestand av brunrotter som lever i kloakksystemene. Invasjoner vil nesten alltid skyldes disse ”kloakkrotter” som kommer opp gjennom et brudd i røret.
Brunrotten klarer seg uten problemer på fritt land, i marker, ved vannløp og ikke minst på steder hvor det finnes avfall.
Rottene er noen sky dyr som for det meste kun er aktive når det er mørkt. De beveger seg helst ikke ute i det fri, men ferdes heller langs vegger og murer. I motsetning til mus er de mistroiske overfor nye ting og vil dermed ikke gå i den første og beste felle de finner. Rottene er også forsiktige i forhold til ny mat, og smaker gjerne først på en smule. Dersom de blir dårlige av denne rører de den ikke mer. Det at rottene oppleves som kresne gjør det selvfølgelig heller ikke lettere å lokke i dem giften man serverer til dem. På grunn av deres formeringsevne er rottene i stand til å hurtig utvikle resistens overfor de gifter som benyttes.
Rottene spiser ca. 1/10 av deres kroppsvekt hver dag, de ødelegger matvarene og kan direkte komme til å ødelegge bygningsdeler og installasjoner på grunn av gnaging. Alt som har en hardhet mindre enn jern er de i stand til å gnage i.
Rottene er farlige smittespredere. Gjennom urin og ekskrementer kan de spre den dødelige, men sjeldne Weils syke. Det er heller ingen tvil om at rottene har stor skyld i mange av de matforgiftninger som skyldes salmonella bakterier. Det er derfor innlysende at det bør investeres mye i rottebekjempelsen. Rottebekjempelse er ikke noe som skal overlates til den enkelte borger. Det finnes nemlig regler som sier at det er kommunens ansvar å ta seg av tilfeller av rotter, mens huseieren har plikt til å holde eiendommen i en forsvarlig rottesikret stand.
I Danmark besøker rottebekjempere eiendommene i de små landsbyer to ganger årlig, mens det i de større byer kun iverksettes bekjempelse dersom kommunen blir kontaktet om tilfeller av rotter.
Bekjempelse av rotter ved hjelp av kjemiske midler skal kun foretas av autoriserte personer og deres ansatte.
Rottebestanden er vanskelig å holde nede, men problemene i dag er ingenting sammenlignet med tidligere år.
Den danske forfatter Jeppe Aakjær var kun en av mange som beskrev hvordan rottene herjet i hans barndomshjem i 1880’erne: Barnene lå forskrekket i de dype alkover og hørte hvordan rottene romsterte. Ofte lå de der med en kjepp ved siden av seg til å jage dem bort når de kom bortover mot dynen. Det var ikke sjeldent at barnene ble bitt i nesen.
"Skadedjur och Andra Gäster Inomhus"
"Vägglus – Stick och Klåda"
"Skadedjur i Livsmedel"
"Husets Dyreliv" - Endast tillgängligt på danska
"Skadedyr i Træ" - Endast tillgängligt på danska
"Stuefluen" - Endast tillgängligt på danska