Hunder, katter og kaniner har hver deres egen pelsmiddart. Tidligere ble de betraktet som en og samme art (Rovmidden Cheyletiella parasitovorax). Midden skilles fra hverandre bl.a. ved formen på sanseorganet på de fremste benene. Identifiseringen bør allikevel overlates til spesialister og vil kun være aktuell ved tilfeller der man finner frittgående midd uten at vertsdyret er kjent. Til daglig går man ut fra at pelsmidd som finnes på katt er kattepelsmidd, på hund er hundepelsmidd og på kanin er kaninpelsmidd.
Hundepelsmidd
Cheyletiella yasguri, er i de fleste tilfeller årsak til hudsykdommer hos hunder som er rammet av midd. Den forekommer mest hos valper og unge hunder. Vi gjetter på at mindre enn 1 % av de norske hunder er rammet av hundepelsmidd. Mennesker kan bli bitt av hundepelsmidden og bittet kan være veldig kraftig. Det finnes eksempler på at bittet i noen tilfeller har medført sykehusinnleggelse. I en engelsk undersøkelse av 102 pelsmiddinfiserte hunder viste det seg at eierne i 83 tilfeller hadde symptomer på cheyletiellosis.
Kattepelsmidd
Cheyletiella blakei, er ikke like alminnelig som hundepelsmidden. I USA og England har man funnet kattepelsmidd hos hhv. 0,2 og 2,7 % av huskattene. Det er sjeldent at katter med pelsmidd lider av dette. Fra (nesten) symptomfrie katter kan midden overføres til kattens kontaktperson og gi denne cheyletiellosis. Sykdommen er ikke mindre plagsom enn den som kan overføres fra hundepelsmidd.
Kaninpelsmidd
Cheyletiella parasitovorax, har i utlandet blitt funnet hos 50-100 % av både tamme og ville kaniner. Kaniner er derimot sjeldent plaget av pelsmidden. Kaninpelsmidden er i stand til å bite mennesker, men det skjer nesten aldri fordi de sjeldent har muligheten til det.