Veggedyr lever utelukkende av blod. De foretrekker menneskeblod, men kan også suge blod fra andre dyr. Veggedyret er lyssky, dvs. at den tilbringer det meste av sitt liv skjult i nærheten av de steder hvor potensielle bloddonorer tilbringer de mørke timer. Lever den under optimale forhold vil sulten drive veggedyret frem fra sitt skjulested ca.
En gang om uken og da typisk om natten. Ved hjelp av sanseorganer finner den frem til sitt offer ved å gå etter den karbondioksid vi puster ut og den fuktige varme fra våres kropp. Veggedyret velger et sted på kroppen hvor huden er tynn og det dermed ikke er for langt inn til blodårene. Det kan for eksempel være på blottet hud, ansikt, nakke, armer og på føttene hvis de stikker utenfor dynen. Den vil ikke søke inn under tøy. Snabelen er et komplisert instrument (fig. x). Kjevene danner to rør; et som er tynnere og hvor spyttkjertlene utmunner. Når veggedyret suger blod siver det spytt ned i såret. Spyttet inneholder et middel som forhindrer blodet i å koagulere, i tillegg til et lokalbedøvende middel. For veggedyret er det nemlig viktig at sugningen skjer uten at offeret merker det. Det andre, litt tykkere rør, presser blodet opp og inn i veggedyret fordøyelsessystem. Langs dobbeltrøret finnes det et par munndeler som er formet som nåler og som egner seg til å stikke igjennom overhuden og inn til et passende blodkar. Hele dette system er beskyttet av en kjede som er dannet av insektets underleppe når det ikke er i bruk. Veggedyret bruker mellom 5 og 10 minutter på å fylle seg med blod. Når den er ferdig trekker den snabelen til seg og bøyer den tilbake inn under hodet. Gjennomsnittlig benytter den ca. 20 minutter på sin vert. Ved stuetemperaturer kan et veggedyr leve et par måneder uten å suge blod, mens den ved 13 °C kan overleve ett års tid uten å innta føde. Når veggedyret suger blod vil den ofte gi fra seg svarte blodholdige ekskrementer som man senere kan finne på sengetøyet.