Veggedyrene ble allerede omtalt i greske skrifter 400 år før våres tidsregning. Aristoteles nevner dem senere, og i et verk av Plinius fra år 77 hevder han at dyrene kan anvendes til behandling av slangebitt. De første tilfeller av veggedyr ble i Tyskland foretatt på 1100 tallet og i Frankrike rundt år 1300. Man regner med at veggedyrene kom til Norge i løpet av 1600 tallet, kanskje med pilegrimer sørfra. Dyrene ble hurtig alminnelige, de fikk mange navn og det knyttet seg stor overtro til de innpåslitne gjester. Det dominerende navn på dyret er i Norge veggedyr, men navn som veggelus, sengetege og tapetflyndre har også blitt brukt. I tillegg kommer navn som skyldes den tro at hvis skadedyr ble nevnt ved dets ”riktige” navn, spesielt omkring jul og nyttår ville plagen bli verre. De fikk derfor kallenavn som ”de røde”, høns eller tapetflyndre. Et av de mer merkelige råd for å unngå veggedyr stammer fra Lendum i Vendsyssel som ligger i Danmark, og går ut på at hvis man har et menneskekranium fra en grav liggende i stuen vil man unngå veggedyr i huset. Et annet råd var at veggedyrene ble fordrevet av lukten av sau. I noen familier hadde man derfor en sau stående i en tom alkoveseng. Denne fortelling er hentet fra H.P. Hansen (1928): ”Om renlighed i gamle dage”.
Vi kan slå fast at veggedyr ikke direkte har noe med hygiene å gjøre. De bryr seg ikke om det er rent eller skittent i huset så lenge det er tilgang til blod. I Danmark ble det på 1930 tallet satt inn alvorlige tiltak overfor veggedyrene. For å begrense spredningen var det mange kommuner og eiendomsselskaper som stilte krav om veggedyrattester når folk flyttet fra en leilighet til en annen. Leiligheten og eiendelene ble undersøkt av en desinfektør. Dersom man fant veggedyr skulle disse bekjempes innen man fikk tillatelse til å flytte. Dette medførte at man i Danmark fikk noenlunde kontroll over problemet og da det etter 2. verdenskrig ble utviklet effektive syntetiske insektgifter, bl.a. DDT, ble veggedyr raskt sjeldne dyr i de danske hjem. Antallet av tilfeller lå lenge på et lavt og noenlunde konstant nivå, men fra 1968 og heretter har man kunnet konstatere en jevn stigning i antallet av problemer med veggedyr. Forklaringer på dette var den stigende reiseaktivitet og det store antall gjestearbeidere fra land med varmere klima og hvor veggedyrene dermed var mer alminnelige. Problemene ble delvis holdt i sjakk, først og fremst ved hjelp av nyutviklede syntetiske insekticider. Dessverre er veggedyrene blitt mer og mer vanskelige å kontrollere i løpet av de siste 20 år. Dette er ikke tilfellet bare i Norge, men også i andre land hvor veggedyr forekommer. Den viktigste forklaring til veggedyrets utbredelse er dyrets stigende resistens overfor de bekjempelsesmidler som man benytter.