Det vil være svært sjeldent å finne et ensomt veggedyr, med mindre det ikke er fordi veggedyret har våget seg ut i jakten på blod. Veggedyr har nemlig en påfallende trang til å klumpe seg sammen.
Har man funnet veggedyrenes tilholdssted og det har vært i bruk over lengre tid vil man kunne finne et eneste virvar av voksne veggedyr av begge kjønn, nymfer, tomme hudskjeletter, egg og tomme eggskall, i tillegg til de svarte, blodige ekskrementer (fig. x). Det at veggedyrene opptrer i grupper skyldes dels at de søker kroppskontakt med hverandre, men spesielt at de avgir en duft – et feromon – som virker tiltrekkende på artsfellene. Dette er det samme duftstoff som vil lede dem veien tilbake til gjemmestedet etter at de har vært ute på jakt etter blod. Lukten er ikke behagelig for mennesker. Johannes V. Jensen overdriver når han i en av sine ”Myter” skriver: ”En enkelt kunne lugte som en verden af fusel og fattigdom, Pjaltenborg rygende ud af tagstenene af skarn og brændevin”. En mer realistisk beskrivelse er at lukten minner om råtne bringebær. I noen deler av verden er det med suksess blitt benyttet trente hunder til å lukte seg frem til veggedyrene.
Som beskrevet ovenfor kommer veggedyrene kun frem når det er mørkt og man kan heller ikke merke deres bitt. Det skal derfor mye hell til for å overraske et veggedyr utenfor deres gjemmesteder.
Kort beskrevet vil man kunne finne veggedyr i små revner og sprekker i nærheten av soveplassene. Sengen tilbyr et hav av sprekker og dreier det seg om den typen som står direkte på gulvet uten ben, finnes det gode gjemmesteder under denne. Det finnes også tilholdssteder i selve madrassen, bl.a. ved sømmer og knapper. I avstand fra sengen vil også sprekker ved dørterskler være et tilholdssted som er godt likt. I tillegg kan man finne veggedyr bak løst tapet, malerier og plakater.